Vanskelig å ha både mye tid og penger

Det er travle dager med førsteslått på den lille gården han tok over etter faren da han kom hjem fra New Zealand i 2020. For tiden blir det litt mer traktorkjøring og litt mindre tid med kyr og familie enn det Jakob egentlig skulle ønske.

Men alt i alt er han fornøyd med beslutningen om å gå fra stordrift med 700 kyr på den andre siden av kloden til småskaladrift på foreldregården.

– Det er veldig lett å ha mye penger. Og det er veldig lett å ha mye tid. Men det er mye vanskeligere å ha begge deler. Da vi var på New Zealand hadde vi masse penger, men verken tid, energi eller lyst til å bruke dem. Vi bare kjøpte flere kyr, og det ble aldri noen balanse. Så da bestemte vi oss for å prøve dette i stedet, forteller han.

En vinter ble til tretten år

Det var i 2007 at Jakob reiste til New Zealand for å "sløse bort en vinter", da han ikke kom inn på ønsket utdanning ved Sveriges lantbruksuniversitet (SLU). Han kom dit i en tid da smørlagrene var brukt opp og landet bygde opp sin intensive melkeproduksjon. Han fikk jobb på en gård hvor han melket, sprøytet ugress og flyttet vanningsmaskiner. Året etter fikk han ansvar for beite, og slik startet reisen.

– Det tok tretten år før jeg kom hjem. Med kone og to barn.

Kona Alice er også fra gård, i Storbritannia. Under årene i New Zealand jobbet de seg oppover i landets spesielle "share milking"- system, hvor man kan drive en gård som eget foretak og dele melkeinntektene med eieren av gården. Men da kyrne ble for mange, tiden for knapp og barna nærmet seg skolealder, vokste tanken om å flytte hjem og prøve småskala drift i Sverige – men med samme tankegang som på New Zealand.

Konsentrert vårkalving

I 2021 flyttet Jakob og Alice Liljebäck til Överkalix. Jakob driver melkegården, og Alice jobber som coach via internett.

– Vi fikk nok økonomisk frihet til å drive med det vi ville. Det er som vi har hver vår sandkasse. Og vi har hatt tid til å være med barna. Men man skal ikke regne på hvor mye penger vi ikke har tjent i forhold til om vi hadde blitt værende.

En del av pengene fra New Zealand ble investert i å starte melkedriften opp igjen. I det gamle fôrrommet har Jakob installert en brukt melkegrav med 11 plasser. Vinterstid kan han ha 50 melkekyr i båsfjøset. Alle blir sinlagt samtidig 1. mars og begynner å kalve i midten av april.

Samtidig kalver 27 kyr som har vært sinlagt i et annet bygg gjennom vinteren, i tillegg til noen kviger. Dermed melkes det omtrent 85 dyr mellom mai og oktober, som i hovedsak lever av beite i denne perioden.

– Da er de ferdigkalvet når vekstsesongen starter, for da vet jeg at jeg ikke kan holde på med småkalver, sier Jakob.

Intens periode i mai

I stedet får han en intens periode i mai da det kan komme fem kalver per dag – lite sammenlignet med New Zealand, hvor det kunne komme 80. Jakob mener det er bedre å ta alt på én gang og gjøre en god innsats i en periode da det er mildere og mindre sykdoms- og fluepress.

I april, mens snøen smelter og gresset spirer, går kyrne som ikke får plass i fjøset ute i en skogshage og fôres med rundball. I mai slippes de ut på store beiter for å kontrollere gras-veksten, som er eksplosiv når forsommeren kommer til Norrbotten. Da fjerner han også alt ensilasje, og kyrne lever på beite og omtrent to kilo kraftfôr ved melking.

– Og da øker de i melkemengde. Jeg tror det er fordi de får jevnere fôr. Ved rundballhekkene er det for få plasser, og alle får ikke like mye.

21 dagers rotasjonssystem

Beitedriften starter for alvor i slutten av mai, og kyrne roterer mellom rundt 30 inngjerdede skifter i et 21-dagers system. De fleste beitene er på én hektar, bortsett fra mindre områder ned mot elva og en større eng som brukes både til fôr og beite med flyttbare gjerder.

«Jakobs strategi er å bytte beite akkurat passe ofte»

I omtrent 80 dager fungerer kyrne som en innhøstingsmaskin som aldri hviler.

– Tre dager etter kalving skal vomma være full, og så skal den være full fram til sinlegging.

Jakobs strategi er å bytte beite akkurat passe ofte – ikke så ofte at kyrne forventer nytt beite hele tiden, men ofte nok til at de er mette og motiverte. Det betyr ett til to bytter i døgnet, men tidspunktet skal være uforutsigbart.

– Det skal skje litt tilfeldig, så de ikke lærer når det lønner seg å begynne å mase. De skal aldri håpe på mer mat. De skal komme når jeg roper – jeg skal ikke komme når de roper. Det tar litt disiplin og tid, men nå har jeg fått det til.

Vil ha raigras og hvitkløver

Beitesammensetningen er også viktig. Jakob vil ha raigras og hvitkløver, hvor kløveren skal bli minst ti centimeter høy. Derfor er han lite fornøyd med dagens standardblanding med timotei, som han kaller "helt ubrukelig som beitegras".

Men som så mye annet handler det om kompromisser. Det må være tid til å finne frø som passer Norrbotten, tid til å merke beitene og følge med på veksten. Og det var jo nettopp for å få tid til familien at de flyttet hjem. Derfor brukes standardblandingen, og beitene legges om omtrent hvert fjerde år.

– Men egentlig trenger man ikke å fornye enga så lenge den er bra. Det handler mye om stell.

Mindre kyr som klarer seg bedre på beite

Kubesetningen er også et kompromiss. Egentlig vil Jakob ha flere kyr om sommeren, men han har ikke tid til å lete etter dyr på våren. Dagens besetning består hovedsakelig av SRB-kyr, som han synes er robuste med gode bein. Han inseminerer mest med Jersey, den rasen han helst vil ha, men som er vanskelig å få tak i. Også litt irsk lavlandsrase brukes.

– Jeg vil ha mindre kyr som klarer seg bedre på beite. De har lavere fôrkostnader, men gir samme EU-støtte. Det er et triks, selv om man får mindre melk per båsplass.

For en drift som baserer seg på å ha flere kyr på beite enn i fjøset store deler av året, er ytelsen mindre viktig. De kyrne som ikke melker om vinteren og går ute er billige i drift, både i stell og fôr.

Produksjonen ligger på cirka 6 000 kilo melk per ku og år, målt over 300 dager.

Etter noen år med gjenoppbygging og mange puslespillbiter på plass, er tiden inne for Jakob og Alice å evaluere. Fungerer småskala- livet i Norrbotten bedre for familien enn stordrift i New Zealand? Målet er at gården skal kunne lønne Jakob og én ansatt, samtidig som det finnes tid til familie og fritid. Der er de nå.

Økonomien "går på styrfart", ("det går rundt") og Alice kan drive sin egen virksomhet.

– Vi har kommet til et punkt hvor vi faktisk tester om dette fungerer. Både økonomisk og som livsstil. Vi har akkurat passe mye å gjøre. Nå får vi evaluere det.